Hjorteforvaltning: Skotsk whisky eller Norsk heimbrent?


Jeg trodde at dette var en gammel bukk, det eneste som er sikkert er at den ikke rakk å bli eldre.

Jeg trodde at dette var en gammel bukk, det eneste som er sikkert er at den ikke rakk å bli eldre.

Hjorteforvaltning blir man aldri klok på, det er kanskje ikke meningen heller. Eller kan det hende at vi norske jegere rett og slett ikke har lang nok erfaring med dette viltet? Gjennom jaktblader og bildegallerier på lokalavisen kan man få inntrykk av at det gjeveste en norsk jeger kan gjøre er å felle en stor hjortebukk.

Det er selveste manndomsprøven å skyte en storbukk, om det skjer på hjortens hjemmebane i skogen eller på den snødekte bøen under åtejakt med silofôr spiller ingen rolle. Bukken skal ned, og geviret skal opp.

Jeg skal være den første til å innrømme at jakt på brølende hjortebukk vekker følelser som er vanskelige å styre, ihvertfall for en ung jeger. Det er noe helt spesielt, ikke spesielt vanskelig, men spesielt likevel.
Man får anerkjennelse, naboen blir sur og misunnelig, alt er som det skal i bygda.
«Den hadde nok gått på retur uansett …» , «godt å få vekk den gamle bukken», «Bestefar skal ut av avlen», …Syns jeg hører meg selv  for 6-7 år siden, og dette hører jeg faktisk av flere jegere den dag i dag.

Jeg har felt min andel halvvoksen kronhjort, jeg legger ikke skjul på dette.
Det var herlige jaktopplevelser for en ung jeger.
Nå vet jeg ikke nøyaktig hvordan det er å være avhengig av rusmidler, men suget idet bukken kom brølende, og den ekstreme rusen etter et bukkefall er skremmende deilig.

Denne bukken hadde heller ikke nådd potensialet sitt, til mitt eget forsvar vil jeg si at bukken så langt mindre ut da den kom gående ut av krattet.

Glem dette med fare for innavl, og «godt å få den ut av avlen»
Naturen styrer dette bedre enn oss og hva vi liker å tro.
Hva gjelder forvaltning ligger vi 195 år bak Skottland, et land hvor godseierne og deres ansatte vet hvordan forvaltningen skal styres.
Her er det mange steder knallhard disiplin på hvilke dyr som kan felles, der er bukkeavskytingen rettet mot returbukker med «switch-gevir» , bukker som har begynt å nærme seg en naturlig død. Kroppen er mindre, geviret blir tynnere, det har mindre tagger, bukken er i denne epoken av livet en skummel sak i brunstkampene.

Min første kronhjort, den 7. Oktober 2004 falt den på myra, også denne bukken var laaaaangt unna potensialet.

I Norge er returbukker noe som tilhører sjeldenhetene, for norske hjortebukker dør sjelden av alderdom, de dør som regel av ei riflekule, eller at de bruker for mye energi under brunstperioden. Men som sagt, de rekker ikke å bli skikkelig store!

Jeg unner meg et ørlite glass McGregor!

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s